fredag 17. desember 2010

What should medicine do when it can’t save your life?

Jeg er en ivrig følger av forskning.no og i det siste har jeg fulgt bloggene der litt nøyere. For ikke så lenge siden skrev dekanen på Medisinsk Fakultet på NTNU (om det er det det offisielle navnet er) om et annet innlegg i The New Yorker av Atul Gawande som handlet om hvordan vi gjennom moderne medisin på et vis har mistet den verdige døden. Hvordan vi kjemper så hardt til siste slutt, selv om vi vet at den døende kommer til å dø veldig snart og at vi på det vis ender opp uten en "verdig død", men en død der man aldri tar farvel og gjør opp for seg, men heller ender opp med rør ut av alle åpninger og maskiner som driver kroppen din for deg.

Det er så rart å tenke på at før i verden så visste man at man kom til å dø når man ble syk. Så i stedet for å slåss med sykdommen og nesten ødelegge kroppen på veien, så fokuserte man på å bruke tid på den døende og at den døende fikk ro i sinnet før den døde.

Artikkelen er skrevet fra en leges synspunkt og handler mye som et tilbud som heter Hospice. Jeg vet ikke hva det er på norsk/ om vi har det i Norge, men hospice er at man skriver under på et ark på at man vet man kommer til å dø ganske snart og at man derfor ikke ønsker å bli reddet på et sykehus når man dør. Dette betyr i praksis at man blir skrevet ut av sykehuset og drar hjem for å dø der. Man får med seg en haug med smertestillende og får besøk av sykepleiere ofte og jevnlig for oppfølging, men de kommer til deg ikke du til dem. Dette krever at du har noen til å passe på deg hjemme, men ellers får de utstyr og slikt fra sykehuset til å klare seg greit hjemme.

Sykepleierne er ikke der bare for å passe på medisinene, men også for å følge opp pasienten og prate om alt det som bør prates om før man dør. Hva vil du vi skal gjøre om du ikke kan puste eller spise selv? Vil et liv der du ikke kan spise selv være bedre enn å dø?

I artikkelen skriver han også at forskning viser at de som blir på sykehuset og får intensiv behandling/ operasjoner til siste slutt/ og hjelp til å spise og puste av maskiner ikke lenger lenger eller har bedre overlevelsesrate (eller lenger tid igjen å leve) enn de som drar hjem og bare får medisiner for å holde smerten unna og for å få vekk ubehageligheter i hverdagen (slim i lungene etc). Det er tydelig at folk som innfinner seg med sin sjebne og har ro og fred rundt seg og som har tid til å være sammen med sine kjære helt til siste slutt, lever lenger enn det man hadde forventet utifra omstendighetene dra de dro fra sykehuset.

Det ser altså ut til å hjelpe å dra hjem og tenke over slutten av livet, før det skjer. De har også testet at de som dro hjem, men fikk lov til å dra på sykehuset og få operasjoner om de ville (de som går med på hospice får ikke lov til å ta kjemoterapi/ operasjoner etc), ønsket mindre hjelp enn de som ble på sykehuset. Altså sparte de penger på at folk dro hjem, selv om de ikke hadde mer vondt eller mindre hjelp mens de var hjemme.

Dette er et viktig tema, ikke bare for sjelefredens skyld, men også fordi veldig mye penger går med til akuttbehandling av pasienter som man vet helt sikkert kommer til å dø av sykdommen sin i løpet av det neste året. Gjerne i løpet av de nesten 6 månedene. Ved å begrense kostnaden ved å kurere de som kommer til å dø uansett kunne man brukt penger på noen som kom til å overleve. Dette er en viktig problemstilling når det kommer til behandling av kreftpasienter, for eksempel. Det er svært få kreftpasienter som reagerer på cellegift senere som ikke ikke reagerer på den første runde. Allikevel blir kreftpasienter gjerne behandlet med ulike cellegiftkurer helt fram til kroppen ikke tåler det lenger. Og da er gjerne kroppen så ødelagt at de ikke kan spise eller puste selv. I hvert fall ikke gå. Dermed kan man jo lure på om det kanskje kunne vært bedre å innse at kreftpasienten kommer til å dø, at man ikke kommer til å vinne noe tid på med behandling og pasienten heller bør dra hjem og tilbringe tid med familien og lindre smertene i stedet for.

Artikkelen fremmer noen viktige spørsmål: Når er du egentlig død? Når du ikke puster selv lenger? Når du ikke kan tenke? Når du ikke kan kommunisere med andre mennesker? Det er ikke så lett å svare på lenger og selv om jeg kanskje er litt ung til å tenke på sånt, så bør man kanskje gjøre det allikevel.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Har du noe på hjertet?