Kvinnefrigjøring?

Igår var det 8. mars og jeg synes overraskende mange husket på at det var kvinnedagen. Veldig mange gutter, spesielt. Jeg har aldri tenkt så mye over det, jeg innser at det har vært viktig og jeg er enig i at kvinnekampen har vært veldig viktig for livet mitt nå, men jeg er ikke en slik protestant-i-tog type person.

Jeg vil heller være kvinnesaksforkjemper ved å mekke bil



Eller kunne programere datamaskiner, like matte eller studere realfag. Jeg liker å bære bagasjen min selv og åpne dører selv. Jeg er ikke 5 år og jeg får til ting selv. Kanskje kom jeg aldri ut av "klase selv"-fasen, men jeg vil virkelig ikke ha hjelp. Hadde jeg vært dårlig til beins eller i rullestol hadde det vært greit, tror jeg.

Men jeg prøver også å folk til å innse at det fremdeles er store forskjeller mellom jenter og gutter. Ikke bare at jenter tjener mindre i gjennomsnitt og at det ikke er en eneste kvinnelig toppleder (nesten), men det er ingen instituttledere som er kvinner heller (så vidt jeg vet) her på NTNU og det er få kvinner generelt som har noe å si.

Men så synes jeg det er minst like viktig å tenke på alle de rettighetene guttene ikke har. Når et par med barn skiller seg får nesten aldri faren omsorgsretten. Moren må nesten være narkoman før retten er enig i at faren kan gjøre en bedre jobb. Gutta har nesten ikke pappaperm og det er veldig lite forståelse i arbeidslivet for gutter som vil ta hele permisjonen sin. Dessuten får gutta ikke penger når de har permisjon etter egen lønn, men etter kona (noe de aller fleste taper penger på).

Jeg mener at likestilling har nesten mer med å gjøre at jentene ikke vil gi fra seg retten til å ikke gjøre noe. De vil fortsette å jobbe deltid, være hjemme med ungene, tjene dårlig og nyte å være offeret. Det er ikke nødvendigvis systemet som er problemet, men jenters innstilling.